Galleri

Hvem var prinsen av Portugal?

Prinsen av Portugals vei. Den er vel i Portugal? Eller kanskje i Oslo sentrum, nær Portugals ambassade? Neida, den finnes ved Sarabråten, Østmarkas mest eksotiske sted. Men ingen vet hvorfor veien, eller stien som det er nå, heter Prinsen av Portugals vei. Det finnes ingen bevis på at en portugisisk prins noen gang har vært her.

«En prins fra Preussen er derimot synlig både i gjestebøker og fotoalbum,» står det i Even Saugstads Sarabråten – godset i skogen. «Prins Friedrich Karl von Preussen (1828-1885) var i Norge i juli 1874 og besøkte blant annet Heftye på Sarabråten. Noen dager før han kom hit, var han ifølge Kongsberg Adressetidende på reise gjennom Oppland, Telemark og Buskerud og ble blant annet tilbudt å delta i en bjørnejakt på Meheia.»

Om besøket på Sarabråten heter det i Aftenposten 27. juli 1874: Hans kongelige høihet søgte udsigten og tog en tur med baaden paa den yndige Eiendommens tilhørende sø. Der inntagedes Frokost hos konsul Heftye. Kl. 6 dinerede Prinsen om borde i «Rymphe» hvortil Generalkonsul Redlich og Løitnant Rustad var inbudne.»

Vi tror det finnes en annen mulighet. Vi tror det var en prins fra Portugal på Sarabråten.

Størsteparten av 1800-tallet var Portugal preget av indre strid, revolusjoner og militære kupp. Kong Karl hadde i 1907 oppløst riksdagen og suspendert forfatningen. Han regjerte eneveldig sammen med førsteminister Franco. I 1908 ble kong Karl av Portugal drept på åpen gate i Lisboa. Kronprinsen, Ludvig Filip, ble også drept. Karls yngre sønn, Manuel, ble såret i armen. Han ble tronfølger.

Dette var tiden da Thomas Thomassen Heftye hadde Sarabråten. Faren døde ganske mye tidligere. 1911 var året Heftye måtte selge Sarabråten.

Manuel 2. ble sittende til 1910, da brøt det ut et republikansk opprør og han måtte flykte. Han flyktet via Gibraltar til England, og slo seg først ned i Richmond, senere Twickenham, hvor han ble en ivrig boksamler. 4. sept 1913 giftet han seg med Augusta Victoria (1890-1966), datter av prins Wilhelm av Hohenzollern. De fikk ingen barn. Manuel døde i 1932 (født 19. mars 1889 – ergo ble han bare 42 år).

Derfor:

Vår teori er litt mer dramatisk, og vi kan overhodet ikke underbygge den med noe som helst. Vi tror at prinsen kan ha flyktet en gang før han ble konge – i 1908. Etter at faren og broren ble drept måtte han i sikkerhet før han kunne ta over som konge. Han trengte et sted å tenke. Og hans livvakter valgte et sted ingen kunne gjette at han gjemte seg – Norge og Sarabråten. Her vandret han langs stiene i skogen, langt borte fra sitt kjære Portugal, og her la han planene for hvordan han skulle bli en riktig så god konge. Alas, planene feilet. Manuel ble kongen alle glemte. Men på Sarabråten har han satt spor etter seg. Kanskje var han tilbake på Sarabråten i 1910, etter at han måtte rømme Portugal for godt. Kanskje tok han det norske navnet Magnus?

For å finne bevis la vi i vei – på Prinsen av Portugals vei. Og på veien fant vi en helt annen teori.

Vi gikk veien prinsen ville ha kommet – den riktige veien rundt Korketrekkeren. Den har blitt så fin!
Blåveisen struttet av selvtillit.
Løvet spratt både hit og dit.
Bekkene sildret og rant blidt.
Vi tok gamleveien opp til Sarabråten.
VI sjekket ut fossen før vi begynte på Prinsen av Portugals vei.
Vi satt og dinglet med bena ved vannbassenget en stund. Vi tenkte. Prinsen av Portugal satt sikkert også her.
Det var her vi forsto det. Vi så Mika på sin trofaste ganger (pappa), og vi så på hverandre og tenkte: Det fantes ingen Prins av Portugal.
Prinsen av Portugals vei ble laget ene og alene for at vi skulle undres. Og for at prinsene i våre liv skal undres. Prinsen av Portugal er fremtiden.
Og her fikk vi beviset på at vi har rett. Et tegn fra prinsen selv.
Like ved fant vi en katt.
Og en post, som vi selvfølgelig tok.
Og så løp vi etter prinsen vår fra blåmerke til blåmerke.
Opp på bergene ved Hauktjern.
Øvde på å lese ved Speiderbautaen.
Vandret ned Dronningveien, som vi vet er oppkalt etter dronning Sophie, gift med Oscar II. De var flittige gjester på Sarabråten.
Vi tok en undringspause på Sarabråten.
Og en klatrepause.
Og en ordentlig pause.
Så forsto våren at det er mai nå.
Vi forsøkte å telle hvitveis.
I stedet fant vi denne karen her!
Og dagpåfugløye.
Og en litt sliten sørgekåpe.
En blid sitronsommerfugl.
Og en litt ensom kanadagås. Kanskje han blir en prins hvis du kysser ham?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.